Arkiv for kategorien 'Jobb'

Satans utsendte

Djevelens menn og kvinner har kravlet opp fra gjørmen og er iblant oss gode, politisk korrekte og sekulære kristne mennesker. Overraskende mange av dem tar fly.

Hva ER det med mennesker som syter i det ene øyeblikket om at de må sjekke inn så tidlig, for å så klage over at flyene er for sen hele tiden på utpust? Jeg kjenner jeg får lyst til å kvele dem. Stakkars innsjekkfolka som blir skjelt ut fordi det tydeligvis er uforståelig at man ikke kan sjekke inn bagasje ti minutter før flyet skal trosse naturlover og le i ansiktet til Jahve selv. Så skriker de, JÆVLA FLYSELSKAP. Hadde det ikke vært for at vi er i servicebransjen, hadde vi gjerne gitt dem en rett høyre og skreket JÆVLA PASSASJERSATAN.

Flypassasjerer der ute. HUSK at vi har vernesko med knallharde karbontupper og uhemmet tilgang til bagasjen din. SLEEP TIGHT!

Over til noe annet. I det siste har jeg begynt å virkelig sette pris på bussen. Jeg har ikke opplevd åtte-Tidebusser-samtidig-så-ingen-på-50-minutter-hendelser på en god stund, samt alltid klart å rekvirere et sete å sitte på. Ingen bussjåfører har klaget på at jeg har for høy musikk, og de er tidsnok ute. Så jeg vil rette en enorm, varm takk til alle dere der ute i hvit skjorte og artig liten vest, you make my day. Men, en ting fascinerer meg. Ikke en eneste en av sjåførene har samme prosedyre for overgang. Noen vil ikke se billetten engang, enkelte river litt i den, noen skal stirre intenst på den som om han/hun leter etter meningen med livet på den, den eldre garde lager en fancy overgangsbillett, mens andre stirrer på den, river litt i den, for å så stirre litt til, så lager de en overgangsbillett og gir den til meg mens de ser spørrende på meg – som om de lurer på om de har gjort det riktig.

Husk kondom!

Mens verden sover

…er jeg på jobb.

Ugudelige arbeidstider er egentlig overraskende behagelige. Dukke opp i arbeidsklær halv fire om natten, ta en kopp kaffe, og prate med de andre om hvor jævlig tidlig vi faktisk er på jobb. Der vi surrer rundt i halvsøvne og velter ting gjelder det igrunn å ha tunga beint i kjeften.

Vi har tross alt ansvar for at flyene ikke faller ned fra himmelen.

Ingenting vekker meg mer enn en svær blå og hvit sak med påskriften KLM – Royal Dutch Airlines som kommer mot meg sakte men sikkert med brølende motorer under vingene tiiiiiidlig om morgenen. Hvis ikke den vekker meg, gjør nok de 180 koffertene inne i den det sikkert.

Men tilbake til arbeidstider. Man blir særdeles trøtt når man kommer på skolen rett fra jobb. Men så lenge man har greie klassekamerater går det som regel greit, en liten dytt i ryggen når øynene glir igjen har fungert fint hittil.

SÅ, sånn er det med den saken.

Folk

galfisk er tom for glad, hans skip er lastet med hat. Og festlige hatter.

Folk. Jeg liker ikke Folket. For Folk flest stemmer FRP. Folk er en gjeng idioter som skriker i kortsiktighetens navn. Folk, Folket, er reaksjonære, lavpannede tullebukker som spiser ferdig-pizza og har 2.1 barn.

Men, hvor finner man bunnslammet i sivilisasjonen, de virkelige degenererte apekattene som ikke roper ‘REVOLUSJON!’, men ‘EVOLUSJON!’ (takk til Bill Hicks.) Jo, i kantiner. På butikken. På TV. I skogen. På veien.

Men som regel i kantiner.

I dag var jeg vitne til en skuddveksling mellom Johannes, Jødenes Konge og Hertugen av Apartheid og den lettere homofile truckinstruktøren. Jeg skal ikke gjenta hva som ble sagt, for i løpet av noen minutter forsvant enhver tiltro til Folk jeg noensinne har hatt, og jeg vil ikke ødelegge overraskelsen for dere. Man glir inn i en apatisk tilstand, krydret med litt oppgitthet og tanker som involverer kniv og ansikter.

Polakker, polakker, polakker. Det er også et hett samtaleemne blant Folk. De jobber for mye sier Folket, de stiller Folk i et dårlig lys. Og det er åpenbart ikke Folk tjent med. Derfor burde disse hardtarbeidende øst-europeerne dra hjem igjen. Sånn ca. Det mener iallefall Folk.

Folk liker heller ikke mullah Krekar, forstå det den som kan. Jeg liker mullah Krekar, men jeg hater hans advokat med det festlig formede hodet, Brynjar Mehling. Jeg stoler på en mann med skjegg, og iallefall når det er såpass fremtredene som mullahens. Menn med skjegg har sett ting, opplevd ting som Folk ikke har opplevd. For Folk pleier å barbere seg hver morgen før de går på jobb.

Mesteparten av Folket vil hjelpe Burma, Palestina, og andre som blir nådeløst undertrykket og mishandlet, men som vanlig er det langt fra ord til handling.

HVOR ER DU MIN GUD, HVORFOR HAR DU FORLATT MEG?
(oooh, added for dramatic effect, jeg er ikke videre religiøs av meg)

Gjennomtrekk

I en bedrift, der ute på vestlandet et sted, trekker det fælt på lagergulvet.

Løgner, intriger og paller. K|A|O|S som Ivar liker å kalle det, har vært ute med øksa igjen. I perioden jeg har jobbet der har de ansatt minst 10 nye plukkere, og sparket like mange, om ikke flere. Mange av de som jobber der er lut lei og vil ut, mange av dem skal ut i månedskiftet Mai-Juni. De gleder seg som barn på lille julaften.

Jeg gledet meg til å slutte der. Jeg skulle gå inn til dem, hamre neven i bordet og si ‘JEG SLUTTER!’ Men selv den gleden har de revet bort, I WANT THAT BACK! Jeg så fram til å se dem bryte sammen i gråt, selveste galfisk skulle slutte, tilogmed FØR prøvetiden var over. Men neida. På grunn av sykefravær (dokumentert sådan, sykemelding etc.), lave PSL-tall (som viser seg å være på gjennomsnittet) og ‘feile holdninger’ (konfrontere dem med løgner de kom med under intervjuet/ansettelsen) var det:

‘Takk, adjø.’

De gamle plukkerne sier at når de av og til kjenner et kaldt gufs i H-reolen, da er det en plukker som har gått forbi, ut i evigheten, bedre kjent som en ’skikkelig jobb’.

*vinke til*

Fra avgrunnen

Kan fange nr 117085 komme til J-gangen, plass 34 B7?

Jeg husker en tid, en bekymringsløs epoke, uten ‘husleie’ og ’strømregning’. En tid hvor alt var lov, iskrem var billig og bussen likeså. Jeg liker å kalle denne gode tiden for ‘f.arb.’, jeg elsket den. Jeg elsker den fortsatt. Men nå er det en skygge over landet, vi er nå i år 3 e.arb., nærmer oss 4. Fuglesangen har stilnet og det regner hver dag. Verden blir kontrollert av avdelingsledere ledet av djevelen selv.

Samlebåndsarbeid gjør meg lettere deprimert. Nå skal jeg ikke påberope meg et enormt intellekt, men jeg blir gal av å repetere den samme tingen dag ut og dag inn. Jeg trenger noe mer, om det så bare er en jobb i NextGenTel eller Platekompaniet. Jeg blir nok lei dem også, men der er det visse fordeler, som sosial omgang og ryggvennlig arbeid. Jeg fant i dag ut at min nåværende arbeidsgiver er 100% firkantet, noe som betyr noen små hvite løgner ble servert meg når jeg bli intervjuet. Og det irriterer meg. Nok til å si opp? Ja, kanskje. Om ikke jeg hadde hatt leilighet og samboer, hadde jeg hoppet av fortere enn en dritetrengt fallskjermhopper i et fly uten toalett.

‘Du har i det minste en jobb!’ skriker de arbeidsløse. Dere kan få den. Slå dere løs, om 2 måneder dingler dere i R-gangen oppetter Libero Maxi bleiene i enden av et improvisert rep laget av plastrullen man bruker til å sikre varene på pallen.

Jeg er lei.

Neste Side »


Antall besøkende

  • 28,908 galfisk fans

RSS galfisk på iNorden

  • En feil har oppstått, feeden er utilgjengelig. Vennligst prøv senere.
Add to Technorati Favorites
Bloggurat