På Torgallmenningen i Bergen ligger røykernes siste festning.
MmmmSørensen!
Midt blant skatere og hastende studenter finnes tre bord og åtte stoler utenfor en liten tobakksforretning. På disse stolene ved disse bordene sitter det tre gamle røvere og deler røverhistoriene sine fra en tapt ungdom.
Jeg husker før, når vi gutta kunne bare tenne en sigarett så svermet jentene rundt oss, sier Harald på 65. Harald hoster som om hvert åndedrag kan være hans siste. Det var jo ikke farlig den gangen, forteller han. De to andre nikker og ruller en ny sigarett hver.
Er litt artig, Eventyrblanding, og så er det bilde av en rev på pakka, utbryter 61 år gamle John mens han gjør stort håndtverk med rizzlapapiret, for du vet jo hva disse ungdommene kaller rev. Han ler hjertelig. Men latteren forsvinner ut i harking. Kenneth, som fylte 63 år i begynnelsen av mars ser spørrende på John. Den tok jeg ikke du. Harald stemmer i, i en kavalkade av latter og slim.
Tobakksforretningen de sitter utenfør er Sørensen Tobakk. Eieren kommer ut og tømmer askebegerene. Noen som skal ha noe? Kaffe. Kaffe. Kaffe. Melk i den? Nei. Nei. Nei. Et lite øyeblikk så kommer jeg ut igjen.
Dette er egentlig den beste tiden å sitte her på, for nå kommer straks solen forbi Sundthuset nedi her. Harald er klar for å bli brun. Bergensværet har viket for sol og litt blå himmel. Kaffekoppene kommer på bordet idet solen titter på de tre værbitte ansiktene.
Kaffe er viktig når man røyker, sier Kenneth mens han tar seg en slurk. Den må være helt svart. Misfargede tenner er åpenbart ingen bekymring i denne lille enklaven. Svart er viktig, ikke noe sånn tullete latte eller hva de nå kaller det, forteller han når han setter koppen forsiktig tilbake på bordet. Ja, svart, og bare rullings er god nok, det sparker bedre, humrer Harald.
Filtre er for pyser og magesår er kult. Det er slik ting fungerer i denne tidsboblen. Kreft og KOLS eksisterer ikke her, bare litt dårlig kondis. Dagens kultur tillater ikke røyking lenger, det er ikke kult lenger. Våre tre venner nyter sine resterende år med kaffen og sigarettene sine. Og ingen skal få ta det fra dem.
Staten prøver jo, med alle disse tøysete avgiftene sine, John blir alvorlig. Vi sparer jo Norge for masse penger. Holder det ikke at vi lever kortere? Harald er enig. Til å begynne med forsvarte de avgiftene med at folk ble syke og måtte tas av, det er jo helt greit. Men nå øker de avgiftene støtt og stadig, Norge AS skal jo ha sitt, konstaterer han videre. Men det stopper ikke oss, for å si det sånn, litt godt skal man jo faktisk ha det. Kenneth skyter inn, det beste i livet er ikke gratis, det er avgiftsbelagt. Alle tre ansikter bryter ut i latter og smil.
Komikeren og storrøykeren Bill Hicks, som ironisk nok døde av lungekreft, hatet ikke-røykere. Jeg hadde sluttet å røyke hadde det ikke vært for at jeg da blir en av dere, sa han under et av sine show. De tre er helt enige med ham. Ikke-røykere er så frekke, sier Kenneth og fortsetter, de kommer bort og begynner å hoste og harke, og ber meg stumpe røyken min. Helt utrolig. Lufta er for alle sier de, ja det er den, han legger inn en dramatisk pause for poenget kommer, og det gjelder meg også. Han tenner sneipen i munnviken på nytt som har slukket iløpet av samtalen.
Dette er noe Harald brenner for. Frekke ja, selvgode jævler. Han gestikulerer og øynene blir nærmest svarte. Sønnen min for eksempel, maser på meg hele tiden. Han prater til meg som et barn. Pappa, sier han, du må slutte med det der, det er ikke godt for deg. Mor sier du burde slappe mer av og være hjemme. Harald gløder. Hva skal jeg gjøre da? Sitte hjemme og se på det derre Skal Vi Danse og spise salat? Glem det. Han tar et drag, drikker litt av kaffen og blir som en ny mann.
En ung mann og hans tilkommende kommer ut fra Sørensen og setter seg på motsatt side. De prater lavmælt med hverandre og sipper av koppene sine. Harald skimter skum, og det irriterer ham. Hva er det der dere drikker på?
Latte, og dette er en Machiatto, smiler den unge kvinnen. Harald ser ut som en hund som nettopp har blitt vist et korttriks. Hva er det? Latte er kaffe med skummet melk, og Machiatto er jeg ikke sikker på, men den er kjempegod og søt, sier kvinnen og tar en ny slurk. Harald rister på hodet. Kaffe skal være svart.
Invasjonen av Sørensen er komplett når den unge herremannen tar fram en sigarett og kvinnen ser olmt på ham. Skulle ikke du kutte ned? John kvikner til. La nå guttungen få kose seg, kommer det kontant, og de blå øynene hans møter hennes sinte blikk. Etter sigaretten reiser de seg og går. Slaget er over, det er igjen fred på Festung Sørensen.
Hvis jeg skulle gjort alt folk ga meg beskjed om om, hadde jeg dødd for lenge siden, humrer John mens han ser etter dem der de går over torgallmenningen. Livet er for å nytes, de som tror noe annet er ravende gale, forteller han videre. Kenneth skyter inn, eller buddhister. Jeg husker en gang når jeg var 22, eller 23, det er ikke så viktig. I alle fall, jeg var i India med min onkel som var sjømann. Der trodde de at de ble gjenfødt som noe bedre hvis de hadde det jævlig nok. Han lener seg tilbake og fortsetter, det er jo en syk måte å se på livet sitt på. De blir nok sinnsykt skuffet når de oppdager at når man dør, så dør man. End of story liksom.
Ja, men buddhister er vel ravende gale? spør John retorisk og klør seg litt i skjegget. De to andre ler og hoster. Så tar alle seg et godt magedrag av sigarettene sine og blåser tilfreds ut røyken som forsvinner i den lette brisen.
Johnnyen er inne på noe der, sier Harald for å bryte stillheten, hele poenget med livet er å leve det, nyte det, mens man fortsatt lever. Jeg kjenner en som trente nesten hver dag, rørte ikke røyk og alkohol. Falt om når han var 43, hjerteinfarkt. Utrolig synd. Selvsagt kan man leve et godt liv og holde seg i form, men da nyter man virkelig ikke livet. Livsnytelse, det er kaffe og røyk. Og pils.
Kenneth og John utbryter begge, Hansapils! Hansa ja, fortsetter Harald. Skikkelig bra bryggeri det der. Ikke noe skvip som de der østlendingene har laget. Borg er vel greit, sier John. Er ikke de fra Oslo eller noe sånt? Kenneth melder seg på, nei de er vel fra Trondheim? Jeg er neimen ikke sikker, fortsetter John, men Borg er i alle fall helt ok. Ringnes derimot, fysjameg. Alle er enige.
I et samfunn der eldre mer og mer blir fremmedgjort og er plaget av ensomhet, er det viktig å holde på de vennene man har. Det er de tre gamle røverne klar over. Det er viktig å møtes iblant, og nyte livet sammen.
Sørensen er et viktig sted for oss. Vi kan sitte her hele dagen, prate og kose oss, til solen går ned, sier Harald. Ja, det er her vi treffes, fortsetter John. Kenneth nikker og prøver å få liv i lighteren sin. Se her, jeg har, John kommer hjelpende til. Jaja, vi begynner å bli gamle. Snart er vi like oppbrukt som ligheren til Kennyen, ler Harald. Nå er solen på vei ned og luften begynner å bli kjølig.
De tre livsnyterne har hatt en stor dag. De har kost seg med kaffe og sigaretter. De har fått prate, de har jaget vekk ungdommer som skjender kulturen deres og solen skinner på dem. De har det bra der de sitter, midt blant skaterne og hastende studenter.
Siste kommentarer