Glassburet. Blinkende fluoriserende lys. Det er duket for dunkelhet.
Den skjeggete mannen innerst i lokalet tar et dypt trekk av sigaretten. Øynene gløder i lyset av gloen i et lite øyeblikk, før mørket sluker dem igjen. Røyken siver ut alle kroppsåpninger den finner i vilter flukt fra lungene hans. Han famler foran seg i et tappert forsøk på å fange kaffekoppen. Suksess! Trygt plassert blant leppene fylles han av koffeinets magi.
Heisen. Alle frykter den. Alle hater den. Men den skjeggete mannen strener fryktløst inn i den og hamrer inn en oppskrapt knapp med et 3-tall på. Dørene siger igjen med knirking en b-skrekkfilm verdig. I heisen kan ingen høre deg skrike. Mannen skriker mot taket, forbanner lysene. Hvorfor? Jeg hater deg. Du er udugelig. Heisen rykker for å fortelle at den er der den vil være. Dørene sklir opp.
Tyve stykker utfordrer mannen. Tyve nådeløse menn. Han griper kniven og går målrettet mot dem. Dette er han eller dem.
Han eller dem.
Femten minutter senere er det bare fire igjen av dem. Han ser på klokken og tørker en svetteperle i panna. Nå er det nok. Han river opp døren og går ned trappene. Ikke noe mer heis idag. Trappen er lang, veggene hvite. Veldig hvite. Støy overalt. Mannen tar av seg hanskene og fortsetter ned en ny trapp.
Mange stoler. Mange sitter stille rundt bordet. Noen drikker av kopper, andre av glass. Den skjeggete mannen ser ned i bordet,teller kvistene. Smaker litt på innholdet i koppen. Kaffe kaller de dette.
En stol er tom.
Vi savner deg, håper du har det fint der du er nå.
*trøste.på.tristfisken*