Jeg er blitt sentimental på mine eldre yngre dager.
Jeg elsker det norske språk og de flotte finurlighetene man kan finne på med det. Selv om jeg innimellom har et lite sidesprang med engelsk og dets over en million ord. Men men. Tilbake til norsk. Da spesielt bokmål. Det er ingenting galt med nynorsk, bare det faktum at det er et skriftspråk jeg aldri kommer til å mestre fullt og helt. Mmmmbokmål. Til og med den radikale sorten, med mange mystiske a-endinger, som er min favoritt. Noe som er UHØRT for en bergenser. Men skal det være, så skal det være.
Det norske språket oppstod for 40 år siden. Før det kommuniserte vi med klikkelyder og ved å gni kjønnsorganene mot lårene til samtalepartneren. Dette var en del av en komplisert affære som endte i stasjonsvogn og en skrikende liten kjøttklump som sakte men sikkert tok over livet til skaperene av den.
Så kom språket. Det ble gitt til oss av en mann som kom ned fra fjellet med to steintavler med det norske språket. Hans navn var Sylfest Moses. Ved en anledning delte han også Mjøsa når han og hans folk rømte fra det språkløse Toten og ledet dem til Oslo. Men hans ultimate offer var å holde seg på en ås utenfor Oslo, mens hans følgesvenner dro til det lovede landet innerst i Oslofjorden. Han sitter der den dag i dag, pratende med en brennende busk. Deres union er det vi i dag kaller Språkrådet.
Jeg elsker språk! Det er fantastisk. Jeg får lyst til å kle av språket, gi det litt vin og rohypnol, og voldta det i en bakgate. Uten språket hadde vi holdt til i skogen og kastet avføring på hverandre, som nordlendinger.
Siste kommentarer